SyRep

Vi hører det nesten hver uke.

Folk kommer til oss med symaskinen sin – for å få den reparert, har fått høre dette et annet sted:
«Den lønner det seg ikke å reparere.»
«Den er for gammel, det finnes ikke deler.»
«Den kan du bare kaste – vi har en mye bedre maskin du kan kjøpe.»

Heldigvis er det mange som tar med seg maskinen og sjekker et annet sted.
Men de historiene som virkelig gjør vondt, er de andre.
De som kjøpte ny maskin, lot den gamle bli igjen – og først senere får høre av oss at den gamle faktisk kunne vært reparert.

Det gjør vondt. Hver gang.

For det er ikke bare en symaskin.
(Det koker litt i oss bare av å skrive dette.)

Det er:

• maskinen som har fulgt noen gjennom halve livet
• et pusterom, terapi, ro i hverdagen
• kjøpt for konfirmasjonspenger eller første lønning
• arvet fra mor eller bestemor, med minner sydd inn i hver søm
• en maskin man kjenner i blinde – og som gjør at sygleden forsvinner helt når man må starte på nytt

Dette er ikke hypotetiske eksempler.
Dette er virkelige historier vi har hørt igjen og igjen.

Og så kommer det som gjør oss både triste og forbannet:
Påstanden om at disse maskinene ikke kan repareres, når vi vet at det ofte ikke stemmer.
Noen ganger er det snakk om en enkel feil – som en kondensator til rundt 50 kroner – i maskiner som ellers er bygget for å vare i generasjoner.

Hvordan kan man over telefon, eller uten å åpne maskinen, fastslå at den er «ødelagt»?
Hvordan kan man si at motoren har gått, når man vet at feilen ofte er velkjent og reparerbar?
Og hvordan kan man la være å si det viktigste av alt:
«Dette kan jeg ikke reparere – men kanskje noen andre kan.»

For oss handler dette om mer enn symaskiner.
Det handler om yrkesstolthet. Ærlighet. Respekt for mennesker og historiene deres.

Vi er bare to, og vi kan ikke endre hele bransjen.
Men vi kan fortelle om det vi ser – slik at folk vet hva som faktisk skjer, og slipper å bli lurt.

Derfor har Gjertrud samlet dokumentasjon og skrevet grundig om dette.
Ikke for å skaffe oss flere reparasjoner – tvert imot.
Vi har flere ganger måttet si nei til oppdrag og til og med slutte å ta imot enkelte merker, bare for å holde arbeidsmengden nede.

Vi forteller dette fordi vi ikke kunne leve med å tie.
Når noe betyr så mye for så mange, kan man ikke bare si:
«Den kan du bare kaste.»